Om

Små notiser om fortiden

I dag om den fascinerende karrieren til Norges første admiral

Christoffer Trondsen Rustung (ca.1500-1565) er neppe et navn mange vil dra kjensel på i dag, men i samtiden var han berømt - og beryktet. Lite er kjent om hans tidlige leveår. Faren var Trond Sigurdsson Rustung og moren het Karen Koll. Til tross for at Rustung var en gammel adelsslekt, brukte Christoffer selv aldri dette navnet. Første gangen han dukker opp i kildene er i 1527. Fire år tidligere hadde kong Christian II “Tyrann” av Danmark og Norge blitt avsatt, mens hans onkel, Fredrik I, kom på tronen. Christian hadde flyktet til Nederland. Han hadde på ingen måte gitt opp den dansk-norske tronen og herfra kontaktet han sin svoger, den tysk-romerske keiseren keiser Karl V, for å be om hjelp til å gjenerobre tronen. Det ble begynnelsen på en krigføring karakterisert av omfattende kaprervirksomhet. Christian II engasjerte en rekke kaprere, eller sjørøvere, til å gjøre livet surt for sine fiender. Det var nettopp i den forbindelse at Christoffer første gangen omtales i kildene. Han ble nemlig engasjert av den siste katolske erkebiskopen i Norge, Olav Engelbrektsson (1523-1537), til å verge Vestlandet mot kaprerangrep fra Christian II. Sammen med Olav Lange, stod han i spissen for en norsk flåtestyrke. Da ingen fiende dukket opp, begynte de i stedet å røve skotske, hollandske og tyske handelsskip. Denne uautoriserte kaprervirksomheten førte selvsagt til sterke reaksjoner i inn- og utland, og enden på visa ble at erkebiskopen måtte gripe inn og erstatte røvet gods. Christoffer falt derimot ikke i unåde, men endte i stedet opp som erkebiskopens mest betrodde mann - noe erkebiskopens fiender fikk erfare. Christoffer ble satt i sving under erkebiskopens feide med adelsslekten på Austrått og i 1529 plyndret Christoffer Storfosen. I 1535 utnevnte erkebiskopen Christoffer til sin ombudsmann i rettssaken mot Niels Lykke, som hadde bedrevet “blodskam” med sin avdøde kones søster (den uheldige Lykke endte forøvrig med å bli “røkt” i hjel på erkebiskopens borg Steinvikholm). På nyåret 1536 var Christoffer Trondsson en av hovedaktørene i dramaet som utspilte seg i Trondheim da Vincens Lunge ble drept og de andre riksrådene tatt til fange. Dette er handlinger som langt på vei må kunne kalles for et “statskupp”. Årsaken var at den protestantiske Christian III samme sommer stod som seierherre i den såkalte “Grevefeiden” i Danmark, som utspant seg mellom tre tronpretendenter. Biskopene ble fengslet og deres embetsgods inndratt. Utsiktene for den katolske kirken var svært dårlige i Norge også, hvis man ikke kunne få hjelp utenfra. Erkebiskopen sendte da sine betrodde mann til Nederlandene for å forsøke å skaffe hjelp fra keiseren og pfalzgreve Fredrik, Christian IIs svigersønn. Noen større styrke lyktes det ikke Christoffer å skaffe, men han returnerte med tre skip. Da situasjonen for erkebiskopen etter hvert ble uholdbar, var Christoffer fører for den vesle flåten som 1. april 1537 forlot Trondheim med erkebiskopen om bord med kurs for Nederlandene - med et lite stopp innom for å plyndre Austrått en siste gang. Erkebiskop Olav døde allerede i februar året etter og Christoffer gikk i tjeneste hos pfalzgreve Enno II av Øst-Friesland, som utstyrte ham med kaperbrev. I årene mellom 1537 og 1542 drev Christoffer med utstrakt kaprervirksomhet i Nordsjøen, først fra en base i Veere og senere fra Øst-Friesland. Han kapret 9 franske fartøyer, men også flere engelske. norsk og tyske fartøy. Han plyndret også flere mål langs norskekysten, deriblant Utstein kloster og bispegården i Stavanger. I 1542 tok han imidlertid kontakt med en uventet person, nemlig Christian III. Christoffer hadde vært en torn i den danske kongens øye men samtidig hadde kongen behov for dyktige sjøoffiserer. Han benådet derfor Christoffer og ham i sin tjeneste. I årene som fulgte, stod han i spissen for flere ekspedisjoner mot sjørøverne i Nordsjøen. Alt i 1543 ble han nestkommanderende for hele den dansk-norske flåten. I 1551 ble han sendt til Island for å få slutt på motstanden mot reformasjonen. Christoffer steg helt til topps i den danske marine da han 1557 fikk tilsynet med orlogsflåten og ledelsen av verftet på Bremerholm. Dermed ble han den første riksadmiral. Under Fredrik II ble han avløst som øverste sjef for flåten, men fortsatte likevel å lede flåtestyrker. Siste gang han ble omtalt var i mai 1564, da han ble sendt til Trondheimsfjorden for å fordrive svenskene. Sannsynligvis døde han like etterpå, for året etter omtales hans kone som enke. Christoffers karriere err fascinerende; fra sjørøver og statsfiende til den øverste sjefen for den dansk-norske flåten. Men slektens spennende historie slutter ikke der: sønnen Enno Brandrøk ble eventyrer og leiesoldat på stadig nye slagmarker under ulike krigsherrer, før han til slutt endte livet på et skafott i Düsseldorf. Men også blant Christoffers 9 døtre var det flere interessante skjebner. Datteren Anna ble kjent som “Skottefruen” etter et eventyr med den skotske adelsmannen James Hepburn, jarl av Bothwell (som senere ble gift med Maria Stuart), mens en annen datter, Else, i sitt 3. ekteskap ble mor til admiralen Axel Mowat. Men alle disse spennende historiene får vente til andre statusoppdateringer.

  • 20 September 2016